Skattejakt og kidnapping av postkasse

Hva får deg til å plutselig finne deg selv i å stå langs hovedveien i Larvik ved et fellesstativ, og skru ned en postkasse som tilhører en du egentlig ikke vet hvem er, for så og kaste deg i bilen og kjøre avgårde med den?

Du lurer kanskje på om det har klikka fullstendig for meg nå? Eller om Larvik rett og slett har blitt så kjedelig etter mine snart to år her, at jeg må begynne med småkriminelle handlinger for å underholde meg en fredagskveld?

- Svaret er egentlig ganske enkelt. Jeg var ute etter litt moro!

Hele historien starter på tirsdag, da min gode venn, Kristin, sendte melding og lurte på om jeg ville være med på skattejakt. Ho hadde kommet hjem fra skolen og funnet et kart og en liten plastikkspade på bilen. Thomas, som jobber i den barnehagen der Kristin er i praksis, hadde gravd ned noe "Kristin trengte" og sendt ho på tokt.

Med stort mot satte vi i gang og kjørte dit Kristin hadde fått tips om at det kunne være, fra en felles venninne som hadde lest kartet. I nærmere 30 minutter løp vi rundt i en barnehage og gravde som om fanden sjøl var etter oss. Til slutt ga vi opp og ringte Thomas. Til vår store skuffelse viste seg at vi rett og slett befant oss i feil barnehage.

Du kan jo bare tenke deg hvor utrolig pinlig dette var da vi oppdaget at vi hadde kjosa rundt i FEIL barnehage i 30 minutter. hadde vi ennå vært alene hadde det ikke vært så ille, men sammen med oss i barnehagen var også en mor og hennes to barn som etterhvert kom og spurte hva vi drev med etter at vi hadde gravd som gærninger i alle de tre sandkassene som var der.

Med nytt mot satte vi oss i bilen og startet ved utgangspunktet igjen. denne gangen fulgte vi kartet NØYE til vi kom til en annen barnehage. Litt nølende gikk vi ut av bilen, og satte i gang med å grave i barnehagens sandkasse. etter mindre enn 2 minutter med graving, fant vi endelig den nedgravde skatten. en kiwipose som inneholdt...... Hold deg fast.....

VITAMINBJØRNER OG PARACET!

Hehe... Dere ser kanskje ikke selvølgen med at dette er noe Kristin trenger, men nå har det seg slik at ho har vært syk i over 2 måneder nå og sliter spesielt med hodepine.

Dette begynte jo egentlig som en spøk fra Thomas sin side, men dette gjorde at vi jentene fikk blod på tann ^^

Fredag kveld kveld dro vi ut med ...... hensikter. I en pose hadde vi pakket ned verktøysett, brødposer, skriveblokk og penn. Første oppdrag var å finne ut nøyaktig hvor postkassa til Thomas bodde (noe som viste seg å være lettere sagt enn gjort.) Ikke visste vi hvilket nr. han bodde i og ikke visste vi hvor postkassa hans var. Etter å ha luska rundt mellom alle leilighetene i veien, sendte vi melding til 1881. Dette viste seg og heller ikke være noen stor suksess, da Thomas ikke har forandret adresse etter at han flyttet for seg selv.

Det hele endte i at vi ringte ei fra barnehagen og spurte om ho visste hvilket nr. hadde bodde i, noe ho ikke gjorde. Vi måtte bare innse det, hele planen vår hadde gått i vasken allerede FØR vi hadde kommet i gang.

Med gjeipen på knea og motet på bunn av magen, satt vi i bilen i veien der Thomas bor, og prøvde litt halvhjertet og finne en ny plan, da en tekstmelding tikket inn på Kristins mobil. Ho fra barnehagen hadde ringt moren til Thomas, som forøvrig også jobber i denne barnehagen, og fått vite adressen. Og om ikke det var nok, kunne ho også komme med informasjon om at Thomas nå befant seg på fotballtrening og at han skulle til moren etterpå. Noe som ga oss mye bedre tid enn det vi hadde håpet i utgangspunktet.

Endelig var vi i gang. Postkassa var ikke merket med navn, men heldigvis var det post i kassa med Thomas sitt navn på.

Å få ned denne postkassa viste seg å bli enda et problem vi ikke trodde vi kom til å møte på, og jeg må ærlig innrømme at jeg var litt redd for at noen av naboene skulle ringe politiet på oss mens vi holdt på. Siden verktøyet vi hadde med oss ikke kunne hjelpe oss med å ta med denne postkassa, bestemte vi oss for å dra ned til meg og hente en annen tang. Og flaks var enda det. Rett etter at vi kjørte ut ra der Thomas bor, kjørte han forbi oss på vei til sin mor. Med hjertet i halsen og latteren over bord, kom vi oss hjem til meg for å hente tang, og omsider kommet oss opp for å få ned postkassa og sette i gang med å lage rebusløp til Thomas.

Første post la vi på bilen til Thomas, som sto utenfor huset hos foreldrene.

(For å ikke kjede dere helt fra sans og samling med beskrivelser og lignende her, legger jeg rett og slett ut bilder av alle rebussene.)

1.

Sammen med denne rebusen lå en spade og posten hans

2.

Sammen med denne lå en firkløversjokolade

3.

(denne fører til den barnehagen der Kristin og jeg var først)

4.

5.

6.

Disse to lappene og et flaxlodd lå i postkassen

som lå under trappa i barnehagen :)

Vi greide ikke holde oss og vente til han fant den første rebussen selv, så vi måtte sende en mld, få han ut og bli med han på runden. Jeg tror ikke jeg kan minnes sist jeg lo så mye.

Nå venter vi bare på en revange. Noe som også betyr at vi må finne på noe nytt etter det igjen^^ Om du har noen forslag setter vi mer enn stor pris på det. Rop ut, jeg lytter ;)

Søt og uskyldig?

Pratet litt løst og fast med en kamerat i dag, da vi plutselig kom inn på temaet ”søt og uskyldig”. Er det egentlig noen her som kan med hånden på hjertet si at de er søt OG uskyldig?? 

If so, tell me about it! 

Jeg må da ærlig innrømme at de fleste av mine venner er ganske så søte (eller for og ikke komme i fare for å fornærme noen her, om du ikke liker at du er søt kan vi godt si du er tøff i stede!) men det er fåtall som faller innenfor kategorien uskyldig.

Jeg prøvde meg med å påstå at jeg er uskylda sjøl, men det ble ganske raskt nedstemt. (Ikke at jeg kan fatte og begripe det her, men det er jo tydelig noen som ikke oppfatter meg slik :P) 

De fleste av oss har da noen ”svin på skogen”, og kan vel ikke akkurat rope så høyt over vår uskyld. Men da begynner jeg også å tenke litt på hvordan vi egentlig skal definere det å være uskyldig? Om det er noen som vil dele sin definisjon er du hjertelig velkommen ;) Jeg lutter øret!

Pedagogisk leder, Helene!?

Ja, hva kan man si! Som noen av dere kanskje vet, var jeg innom en del barnehager mens jeg var hjemme på Nesodden. Og sendte, etter mange timer i tenkeboksen, inn en søknad på de ledige stillingene i de kommunale barnehagene. Ikke mange dager etter hadde jeg et telefonintervju med kommunen og etter dette fikk vel hodet mitt nok for en stund. 

Tankene svirret og løp løpsk inni det stakkars hodet mitt, og jeg stilte meg selv alt for mange spørsmål.

• Er det lurt av meg å ta en lederstilling rett etter fullført studie?
• Kommer jeg til å tilfredsstille kravene og forventningene til barnehagen?
• Kommer jeg til å tilfredsstille mine egne krav?

Som sagt, alt for mye spørsmål og tanker. Ventetiden de få dagene før jeg skulle få svar, var nesten til å bli gal av. Men endelig kom onsdagen. Dagen da svaret skulle komme. Jeg var helt på tryne. Jeg gikk i min egen lille boble hele dagen. Og hver gang telefonen ga fra seg en lyd, hoppet hjertet opp i halsen. Så kom endelig telefonen jeg hadde ventet på, og gjett om jeg er fornøyd. Jeg, Helene, er fra 1. August 2009, pedagogisk leder i Fagerstrand barnehage. Hurra for meg! Og hurra for Linda som har blitt tilbudt lederstilling i samme barnehage :)

Nå som jeg vet at jeg har en jobb å gå til når jeg er ferdig på skolen, vil jeg si at tankespinningen har slått seg litt mer til ro. Selvfølgelig er det ting jeg er usikker på, og ting jeg lurer på. Men jeg skal ta det som en ny erfaring og utfordring. I et slikt yrke som dette er man ikke ferdig utlært etter tre år på skole. Man blir aldri ferdig utlært! 

Velkommen tilbake deg som vi alle har savnet ;)

Føler jeg må dedikere et innlegg til det nydelige vært vi har hatt her i Larvik den siste uken.

Jeg føler meg som et nytt menneske nå som solen har begynt å titte frem igjen. Mer energi, mer pågangsmot, mer glede og ikke minst mer våken. 
Flere morgner nå har jeg våknet frisk og uthvilt, med solen i ansiktet og et smil om munnen. Det er rett og slett helt nydelig.

Jeg håper virkelig værgudene er med oss nå, og gir oss den så lenge etterlengtede våren. Nå som jeg endelig har hatt muligheten til å finne frem sommerskoene, vil jeg nødig pakke de ned igjen etter og kun ha brukt dem i en uke. 

Vi hilser solen og forhåpentligvis våren velkommen, og krysser fingrene for at de har kommet for å bli ^^ Håper alle er med å krysser fingrene sammen med meg. For jo flere, jo bedre ;)

xxx Helene

Skal du værra med til Africa? ♫♪ ♫♪

Da var fire herlige uker på Nesodden over. I skrivende stund sitter jeg på verandaen hjemme i Larvik og tenker tilbake på hva jeg har gjort disse fire ukene. Det har vært fire innholdsrike, stressende, men helt fantastiske uker!!!!

Uheldigvis har jeg ikke fått tid til alt jeg skulle ønske, men er likevel meget fornøyd. (Litt dårlig samvitighet ovenfor enkelte mennesker som jeg ikke har hatt tid til, men det kommer anledninger senere ^^)

Jeg vil gjerne benytte anledningen til å nevne det som har gjort mest inntrykk på meg mens jeg har vært hjemme, nemmelig  UKM 2009. I år vil jeg si jeg er utrolig imponert over Live og alle de som har hjulpet henne på veien. Det var et supert arrangement, og ikke minst UTROLIG mange bra innslag! Jeg kan ikke huske at UKM på Nesodden har vært så livat og bra noen gang! Jeg er mektig imponert og stolt over nesoddens ungdom. Det er stort at det er så mange unge som engasjerer seg innenfor dette miljøet. STOLT!!

Det var mange høydepunkte bak kveldens innslag, men noen av de som har gjort størst inntrykk er vel blant annet Norsk Moment. To 12 år gamle gutter som ganske så vellykket greide å printe teksten sin inn i alles hoder. Det var få som ikke gikk rundt å sang "Skal du værra med til Africa" etter denne kvelden. Og de som ikke lot seg sjarmere av disse herlige guttene må rett og slett ha et hjerte av is! 

Link til Norsk Moments opptreden

I kunstavdelingen kunne man se en rød bok som var laget av Hannah Hauglie-Hanssen. Jeg ble mer enn imponert over disse tegningene som den unge jenta hadde laget. De var veldig godt utført og flere av tegningene gav meg frysninger på ryggen. 

Sist men ikke minst kom innslaget jeg hadde gledet meg mest til å se. Etter lang venting kom endelig siste innslag og spenningen hos Helene var på topp. Delvoid sto virkelig til forventningene, og vel så det. At det finnes ledd i kroppen til vokalisten har jeg mine tvil om, men disse gutta kan virkelig det å sjarmere. De stillte med et seneshow som frydet mine øyne og ører, og jeg er ikke overrasket over at de gikk videre til landsmønstringen (noe også de to over gjorde.)

Link til Delvoids opptreden, 1. låt

Link til 2. låt

Jeg vil avslutte med igjen å skryte av Live som stor for det hele i år. Meget godt arbeid Live. Jeg vet du har jobbet hardt med dette over lang tid nå, å det viste seg virkelig å være verdt strevet :)

Hei Reidar!!

De fleste som kjenner meg godt, vet at jeg har en liten (veldig underdrevet) forkjærlighet for en gruppe som kaller seg for Vassendgutane. Jeg vet det er mange av dere som finner dette ekstremt harry, men som dere vet så er frk. Kjeksrud litt harry. 

I allefall har nå Lene og jeg lenge snakket om at vi skulle komme oss på konsert med disse kara, men skjebnen har rett og slett ikke villet det slik det siste året. I sommer spilte gutta i Langesund, men da måtte jeg jobbe så det ble ikke noe konsert på oss. I mars skal de spille oppi Romsdalen og vi startet igjen, med friskt mot, å se frem til en tur opp til Vinge og en forhåpentligvis heidundranes konsertopplevelse. Men dette viste seg å bli med drømmen dette også. Vi fant etter hvert ut at dette ikke passet med timeplanen på skolen, så jeg måtte kaste inn håndkle, finne frem gjeipen og ringe Vinge for å fortelle at det ikke ble no konsert på Lene og meg denne gangen heller. 

Jeg fikk virkelig følelsen av at verden gikk mot oss. Det var virkelig ikke ”ment to be” at vi skulle få se en av våre favoritter opptre live. Men to dager etter at jeg hadde måttet bite i det sure eplet og forteller Vinge at vi ikke kom oppover i Mars, kom beskjeden på facebook: Vassendgutane spiller på Sliperiet 31 januar.

Jeg trodde seriøst ikke mine egne øyne. Vassendgutane hadde satt opp en konsert her i Larvik! Jeg plukket opp telefonen og ringte Lene for å fortelle om den gode nyheten, og vi ventet ikke lange tiden før vi kastet oss over pc’n for å bestille billetter til noe vi ikke hadde trodd vi kom til å få oppleve dette året i allefall. 

Dagene gikk med til å bygge opp spenningen og vente på at den etterlengtede datoen skulle komme. Fredag var jeg så oppspilt at jeg nesten trodde jeg skulle eksplodere, men jeg overlevde heldigvis. Også kom ENDELIG lørdagen. Dagen hvor vi skulle få se Vassendgutane live. Jeg må ærlig innrømme at det gikk med noen liter alkoholinnholdig drikke i de lange timene før konserten startet, men hu-hei å moro vi hadde det. En bedre begynnelse på det nye året skal du jammen meg lete lenge etter. Konserten var bedre enn forventet og endelig kan jeg skryte av at jeg har sett Vassendgutane live. For ja, jeg mener det er noe å skryte av!!

Noen av bildene fra ØP

Monica og Jenny

Nytt år, nye muligheter og ikke minst siste semester på skolen!!!

Da var siste semester i gang for fullt. Dette semesteret er det musikk som står på planen, noe som blant annet innebærer gitar og sang.

Herre min! Ikke visste jeg at det skulle være så vaskelig å flette fingra sine fra hverandre for å få slått litt på dissa strenga. Eller problemet er vel heller det å greie å beherske sine fingre såpas at de IKKE fletter seg mens du iherdig prøver å ta noen grep på den hule trestokken du har i armene. Det viser seg at dette kommer til å bli en større prøvelse enn det frk. Kjeksrud hadde innbilt seg, men det betyr bare at jeg må tilbringe noen timer hos bror (som er vesentlig mye bedre enn meg på gitar) for å få hjelp der det trengs :P Eller så får jeg øve på mimekunnskapene til eksamen om ikke dette funker… (noe jeg vil anse som et meget dårlig alternativ :S)

Det er ikke bare slit og tull med denna spillinga, men regner vel med at jeg etter hvert kan få dette til, om ikke himmelen skulle falle i hodet på meg mens jeg prøvde.

Wish me luck people!